Norwegian
Surah Abasa ( He frowned ) - Aya count 42
عَبَسَ وَتَوَلَّىٰٓ ﴿١﴾
Han rynket pannen og vendte seg bort
أَن جَآءَهُ ٱلْأَعْمَىٰ ﴿٢﴾
fordi den blinde kom til ham.
وَمَا يُدْرِيكَ لَعَلَّهُۥ يَزَّكَّىٰٓ ﴿٣﴾
Men hva vet du, kanskje vil han rense seg,
أَوْ يَذَّكَّرُ فَتَنفَعَهُ ٱلذِّكْرَىٰٓ ﴿٤﴾
eller komme til ettertanke, så formaningen kan være til gagn for ham?
أَمَّا مَنِ ٱسْتَغْنَىٰ ﴿٥﴾
Men den som er seg selv nok,
فَأَنتَ لَهُۥ تَصَدَّىٰ ﴿٦﴾
وَمَا عَلَيْكَ أَلَّا يَزَّكَّىٰ ﴿٧﴾
skjønt det er ikke ditt ansvar om han ikke renser seg.
وَأَمَّا مَن جَآءَكَ يَسْعَىٰ ﴿٨﴾
Men den som kommer til deg full av iver
فَأَنتَ عَنْهُ تَلَهَّىٰ ﴿١٠﴾
كَلَّآ إِنَّهَا تَذْكِرَةٌۭ ﴿١١﴾
Nei sannelig, dette er en påminnelse,
فَمَن شَآءَ ذَكَرَهُۥ ﴿١٢﴾
og den som vil, legger seg den på minne,
فِى صُحُفٍۢ مُّكَرَّمَةٍۢ ﴿١٣﴾
مَّرْفُوعَةٍۢ مُّطَهَّرَةٍۭ ﴿١٤﴾
قُتِلَ ٱلْإِنسَٰنُ مَآ أَكْفَرَهُۥ ﴿١٧﴾
Død over mennesket! Hvor utakknemlig han er!
مِنْ أَىِّ شَىْءٍ خَلَقَهُۥ ﴿١٨﴾
Av hva har Han vel skapt ham?
مِن نُّطْفَةٍ خَلَقَهُۥ فَقَدَّرَهُۥ ﴿١٩﴾
Av en sæddråpe har Han skapt ham, og så fastsatt rammen for ham.
ثُمَّ ٱلسَّبِيلَ يَسَّرَهُۥ ﴿٢٠﴾
Derpå har Han lagt til rette hans vei.
ثُمَّ أَمَاتَهُۥ فَأَقْبَرَهُۥ ﴿٢١﴾
Så lar Han ham dø og bringer ham i graven.
ثُمَّ إِذَا شَآءَ أَنشَرَهُۥ ﴿٢٢﴾
Derpå, når Han vil, gjenoppvekker Han ham.
كَلَّا لَمَّا يَقْضِ مَآ أَمَرَهُۥ ﴿٢٣﴾
Nei, sannelig, han har ikke utført det Han påla ham!
فَلْيَنظُرِ ٱلْإِنسَٰنُ إِلَىٰ طَعَامِهِۦٓ ﴿٢٤﴾
Så la da mennesket betrakte sin føde!
أَنَّا صَبَبْنَا ٱلْمَآءَ صَبًّۭا ﴿٢٥﴾
Vi har latt vannet strømme rikelig,
ثُمَّ شَقَقْنَا ٱلْأَرْضَ شَقًّۭا ﴿٢٦﴾
og så laget Vi små sprekker i jorden.
فَأَنۢبَتْنَا فِيهَا حَبًّۭا ﴿٢٧﴾
Og i dem har Vi latt korn vokse,
وَعِنَبًۭا وَقَضْبًۭا ﴿٢٨﴾
og vinstokker og grønnsaker,
وَزَيْتُونًۭا وَنَخْلًۭا ﴿٢٩﴾
وَحَدَآئِقَ غُلْبًۭا ﴿٣٠﴾
وَفَٰكِهَةًۭ وَأَبًّۭا ﴿٣١﴾
مَّتَٰعًۭا لَّكُمْ وَلِأَنْعَٰمِكُمْ ﴿٣٢﴾
til glede for dere og deres fe.
فَإِذَا جَآءَتِ ٱلصَّآخَّةُ ﴿٣٣﴾
يَوْمَ يَفِرُّ ٱلْمَرْءُ مِنْ أَخِيهِ ﴿٣٤﴾
På denne dag flyr mannen bort fra sin bror,
وَأُمِّهِۦ وَأَبِيهِ ﴿٣٥﴾
وَصَٰحِبَتِهِۦ وَبَنِيهِ ﴿٣٦﴾
لِكُلِّ ٱمْرِئٍۢ مِّنْهُمْ يَوْمَئِذٍۢ شَأْنٌۭ يُغْنِيهِ ﴿٣٧﴾
På denne dag har enhver en sak som opptar ham fullt.
وُجُوهٌۭ يَوْمَئِذٍۢ مُّسْفِرَةٌۭ ﴿٣٨﴾
På denne dag vil det være ansikter som stråler,
ضَاحِكَةٌۭ مُّسْتَبْشِرَةٌۭ ﴿٣٩﴾
og ler og er fulle av fryd.
وَوُجُوهٌۭ يَوْمَئِذٍ عَلَيْهَا غَبَرَةٌۭ ﴿٤٠﴾
På denne dag vil det være ansikter fylt av støv
تَرْهَقُهَا قَتَرَةٌ ﴿٤١﴾
أُوْلَٰٓئِكَ هُمُ ٱلْكَفَرَةُ ٱلْفَجَرَةُ ﴿٤٢﴾
Disse er de vantro, de syndefulle.
